Legenden om Issyk-Kul sjøen
Issyk-Kul sjøen er omgitt av mange legender som forklarer dannelsen og de historiske figurene som passerte ved bredden. En legende forteller om en grusom khan som ble forelsket i en vakker jente, kidnappet henne, men hun avviste ham på grunn av hennes kjærlighet til en hyrde. Hyrden, som red på sin magiske hest Tulpar, reddet henne, men hun ble tatt igjen. For å unngå fangenskap kastet hun seg fra et fangehullsvindu, og som straff for hennes død oversvømmet fjellvannet khanens palass og skapte innsjøen. (Det er faktisk ruiner som antas å være en by under Issyk-Kul farvann.) En annen legende involverer Timur, som på 1300-tallet fikk soldatene sine til å plassere en stein hver gang de marsjerte forbi Issyk-Kul, og dannet en steinrygg kalt Santash. Noen legender hevder til og med at Genghis Khan er gravlagt ved innsjøens bredder, selv om gravstedet hans forblir offisielt ukjent, med noen kirgisiske legender som antyder at det ligger i nærheten Issyk-Kul.
Epos av Manas
eposet om Manas, det lengste episke diktet, er sentralt i Kyrgyzstan kultur og historie. den består av tre deler: Manas som forener de kirgisiske stammene, hans sønn Semeteis historie og hans barnebarn Seiteks fortelling. Manas, født av en hyrde i Altai, vokser til en stor kriger som forener stammene og fører dem tilbake til hjemlandet i Tian Shan. Han gifter seg med Kanykei, og de har en sønn, Semetei. Etter Manas død blir Kanykei og Semetei forvist til Samarkand. Semetei får senere vite om arven sin og prøver å gjenforene stammene, men forsvinner. Sønnen hans Seitek, oppvokst i en fiendeleir, oppdager slekten hans og bringer fred til det kirgisiske folket. Eposet, som først ble skrevet ned på 1800-tallet, har mange versjoner på grunn av muntlige tradisjoner og manaschi-fortellere som ofte la til sine egne preg. eposet om Manas er avgjørende for den kirgisiske identiteten. nasjonalflaggets 40 stråler symboliserer stammene forent av Manas. den høyeste statlige æren er Manas -ordenen, og mange landemerker, som Bishkek -flyplassen og en fjelltopp, er oppkalt etter ham. legender knytter også Manas til naturlige landemerker som Manas -bollen i Barskoon juvet. Manas representerer den ideelle kirgisiske personen og staten. Til tross for sin blanding av fakta og legende, har eposet en betydelig innvirkning på Kyrgyzstan.
Legenden om Jeti Oguz
Jeti Oguz, kjent for sine syv røde fjellformasjoner som ligner okser, er gjennomsyret av kirgisisk legende. For lenge siden var to khaner rivaler etter at den ene stjal den andres vakre kone, og utløste en brutal krig. Den andre khanen søkte råd og ble motvillig fortalt av en klok mann om å drepe kona for å forhindre at hun vendte tilbake til sin opprinnelige ektemann. Under en storslått festival, etter at syv okser ble ofret, drepte khanen sin kone. Blodet hennes vasket bort oksene og drepte khanen og hans tjenere. Oksene ble til de røde steinene nå kjent som Jeti Oguz, som betyr "syv okser" i Kirgisisk.
Legenden om Burana
Burana Tower, nær Tokmok, er den siste resten av den gamle byen Balasagun. Mens eksperter sier at det opprinnelig var en minaret, byr den kirgisiske legenden på en annen historie. En mektig khan hadde en vakker datter, Monara. For å beskytte henne mot friere konsulterte han spåkoner. En spådde at hun ville dø før hennes sekstende bursdag. For å holde henne trygg bygde khanen et høyt tårn og låste henne inne. Monara vokste opp der, så ut fra fire vinduer, og fikk mat i en kurv. På hennes sekstende bursdag, ga khanen, som trodde at spådommen var falsk, en kurv med frukt til henne. Etter at han kysset henne, kollapset hun og døde. Khanen fant en giftig edderkopp i kurven. I sorg rystet ropene hans tårnet, og fikk toppen til å kollapse og etterlot ruinene vi ser i dag.
Legenden om Sary Chelek
For tusenvis av år siden, der innsjøen Sary Chelek nå ligger, var det en enorm dal. Prester i gylne klær, tjenere til havguden Kho, etablerte byen sin, Sai Kho, ved elvebredden og bodde der i årtusener. De tilbad Kho, en guddom med en fiskekropp og et mannshode, som bodde i et marmorbasseng i templet deres. Kho lærte stammene jordbruk, storfeavl og andre fag. Hvert århundre ville ypperstepresten dø, og en ny yppersteprest ville bli født fra den vakreste jenta i dalen, kysset av Kho. Denne fredelige tilværelsen fortsatte til fiender invaderte og drepte de fleste innbyggerne. Ypperstepresten ba Kho om hjelp. Kho dukket opp, fylte dalen med et brøl, noe som fikk steiner og vann til å fosse ned, drepte inntrengerne og vasket bort byen. Denne begivenheten skapte Lake Sary Chelek, der Kho antas å fortsatt ligge.
Legenden om Mother Deer
Bugu-stammen i Kyrgyzstan sporer sin opprinnelse til en legende som involverer en morhjort, som navnet deres (bugu betyr hjort på kirgisisk) er avledet fra. Historien begynner på bredden av elven Jenisej i Sibir, hvor en kirgisisk stamme levde i konstant konflikt med naboene. Til tross for en advarsel fra en fugl med en menneskelig stemme, ignorerte stammen den forestående faren. Lederen deres, Kulchoo, døde, og under begravelsen hans ble stammen angrepet og massakrert av fiender. To barn, en gutt og en jente, overlevde fordi de var blitt sendt for å samle sopp. Da de kom tilbake for å finne alle døde, søkte de mat og hjelp, og snublet til slutt over fiendens leir. En gammel kvinne der matet dem, men de ble gjenkjent og ført til den rasende khanen, som beordret deres død. Den gamle kvinnen tok barna med til en klippe, og hadde til hensikt å kaste dem i Yenisei-elven, men ba om nåde. I det øyeblikket dukket det opp en hunnhjort med melkefylte jur, som tilbød seg å amme barna som sitt eget. Til tross for den gamle kvinnens advarsler om menneskehetens grusomhet, tok Mother Deer barna og førte dem til Issyk-Kul sjøen. Der oppdro hun dem til de giftet seg og fikk to sønner, Tynymsejit og Alesejit. Denne nye stammen ble kalt Bugu, etter Mother Deer. Tynymsejits familie flyttet til Naryn, mens Alesejits bodde på Issyk-Kul. Harmonien mellom stammen og hjorten tok slutt da folk i Issyk-Kul regionen begynte å drepe hjorten og bruke geviret til graver. Følgelig trakk hjorten seg dypt inn i fjellet. Denne legenden blir fortalt i forskjellige former, mest kjent i Chingiz Aitmatovs historie "Det hvite skipet."
Legenden om Tash-Rabat Caravanserai
Legenden om Tash-Rabat Caravanserai, som er gått i arv gjennom generasjoner, bærer på dyp forfedres visdom. Den forteller historien om en mektig khan som ble revet mellom sine to sønner, hvorav den ene så for seg velstand gjennom handel og gjestfrihet, mens den andre søkte ære gjennom plyndring. Den eldste sønnens visjon førte til byggingen av en praktfull campingvogn, som symboliserte åpenhet og enhet, som blomstret med velstand og velvilje. Imidlertid brakte den yngre sønnens jakt på erobring og plyndring til slutt ruin over det en gang så blomstrende etablissementet, og tjente som en gripende påminnelse om grådighetens og aggresjonens dårskap. Gjennom denne eldgamle lignelsen blir vi minnet om den varige betydningen av integritet, velvilje og konsekvensene av våre valg, som gjenspeiler de tidløse leksjonene til våre forfedre.